Velkommen til deg som tåler en kalddusj med virkelighet fra en sinna journalist og samfunnskritiker i rullestol.
Etter over ti år som journalist og profesjonell bråkmaker har jeg lært én ting:
Vil du ha et lykkelig liv, må du ikke holde kjeft – selv når det koster deg alt å stå opp for deg selv.
Her finner du alt det som du ikke lærer på likestillingsseminar, og alt du ikke trodde du trengte å vite om makt, vold og funksjonshemming.
Det er derfor du er her. Fordi du også vet det.
Du vet om de overfladiske og happy-go-lucky-fortellinger om mestring, inkludering og mangfold som egentlig bare glatter over alt som gjør vondt.
Du vet at de fortelles for å gi en godfølelse til funksjonsfriske mennesker som bryr seg om å bry seg, og som gjerne vil fremstå som en god samaritan i andres øyne.
Kyss meg i ræva.
I 2024 vant jeg en rettssak mot et stort firma som driver med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Jeg opplevde økonomisk utnyttelse, vold og negativ sosial kontroll fra en assistent. Og er det noe du skal vite om meg, så er det at jeg aldri er alene. Jeg har bevegelse i én finger, så jeg er avhengig av assistentene mine 24/7.
Hva tror du skjedde når assistenten min mishandlet meg?
Tror du BPA-firmaet tok ansvar for egne feil og mangler, og så på hvordan de kunne unngå at arbeiderne deres gjorde dette igjen?
Nei. Den kyniske jævelen av et firma pekte i stedet fingre i min retning. Det var visstnok min egen feil at jeg var blitt utnyttet, gitt!
Det gikk en så lang faen i meg gjennom rettsprosessen, at jeg nå skriver bok om det hele.
Jeg kan ikke lenger se taust på at de samme systemene som insisterer på at de bryr seg om meg (og andre funksjonshemmede), ikke tar ansvar når de driter på draget.
Så la oss kalle en spade for en spade, funkismiljø for funkismiljø, og vold for vold.
Her får du endelig språket til å beskrive det ubeskrivelige.
Velkommen.
Men jeg er ikke bare et offer. Jeg er også forbryteren.
I 2020 erkjente jeg å ha svindlet helseforetak for flere millioner kroner.
I desperasjon havnet jeg i kontakt med en beryktet lånehai om kontroversielle investeringer i gråmarkedet.
Jeg endte også opp med å svindle min egen far.
Dette er en historie om meg. Jeg heter Malin og er 31 år gammel. Jeg tilhører verdens største – og mest oversette – minoritet. Jeg sitter i elektrisk rullestol, og har hele livet blitt avskrevet som evneveik og umyndig. Men det funksjonshemmede ytre bedrar. Jeg er journalist, og studerer i dag til å bli advokat. Og jeg skal fortelle en rystende fortelling om avmakt, misbruk og svik i velferdsstatens blindsoner, som kommer til å sende sjokkbølger gjennom handicapmiljøet og det norske samfunn.
Jeg har sett meg lei av skjønnmalte suksesshistorier fra vel ansette funksjonshemmede mennesker. Vi har sett flere eksempler på solskinnshistorier om hvordan å lykkes i en verden hvor alt jobber mot deg som ikke passer inn.
Men livet er så mye mer brutalt enn det fremstilles.
Det vet vi begge.
Og jeg skal fortelle deg hvordan.
For moro skyld
-
Som barn var jeg ekstremt glad i å synge – men hadde en helt horribel sangstemme – 17% lungekapasitet og masse slim i halsen er liksom ikke de beste forutsetningene for å bli en popstjerne! Dette forhindret meg ikke fra å tvinge pappa til å bruke 10 000kr på sangtimer i måneden, ved hjelp av en amerikansk vocal coach på Skype, som hevdet at man trenger ikke god pust for å kunne synge! Utgangspunktet ble dessverre ikke bedre av den grunn.
-
Mitt skjulte talent er å huske tallkombinasjoner – gi meg kortnummeret ditt, så er vi good to go!
-
Hvis jeg var et dyr, ville jeg vært Skippy – The Bush Kangaroo.
-
Da jeg var liten, hadde jeg en elektrisk rullestol som levde sitt eget liv. Den tok tilfeldigvis alltid sats mot min søte, uskyldige lillesøster – men det var faktisk ikke jeg som styrte den. Hjelpemiddelsentralen fant ut at det var en teknisk feil som gjorde at elektronikken hang seg opp. Blame the robot, ikke meg. Senere, da teknologien endelig funka igjen og jeg satt ved rattet som en ansvarlig sjåfør, kjørte jeg over tåa til læreren min fordi jeg var pissed. Det var 100 % med vilje. Hun bare vet det ikke.
-
Ifølge min mor hadde jeg Norges minste elektriske rullestol som treåring. Prove me wrong, I dare you. Jeg kjørte rundt som en tiny queen of chaos, og etter hvert som jeg ble eldre, klarte jeg å knuse glassdøra til gangen i huset til mamma og pappa, i et forsøk på å lukke den igjen som en snill datter skal.
Spørsmål jeg ofte får
Noen seriøse, noen ordentlige, og noen helt på trynet.
Tenker du "Malin burde komme og holde foredrag hos oss"?
Ikke sitt taust og glo, send meg en melding!